My fat pants.....

Har du noen kg ekstra på kroppen, så har du en slik bukse. Den bukse du bruker når du ikke føler deg komfortable i noe annet. Det er ikke nødvendigvis en joggebukse, det kan være en litt stor jeans eller dress bukse.

For meg er det jeans. Jeans med mye stretch og som var den eneste buksen som passet da jeg var på mitt største. Det er de buksene jeg har på meg i dag.

De er heldigvis alt for store, og jeg føler meg ikke vel når jeg har dem på meg. Men, jeg føler meg mer ukomfortabel i de fleste andre buksene mine, og de som passer er til vask. Så da ble det fat pants.

Det som skremmer meg mest er om disser buksene er de eneste som kommer til å passe igjen. At alle andre bukser får fettet til å tyte, en gedigen Muffin Top som henger utenfor buksa.

Jeg sliter med å komme igang ordentlig. Jeg klarer meg kjempe fint et par dager, men så skjer det noe utenfor rutinen, og jeg bryter på en eller annen tulle ting. Hvorfor vet jeg ikke, men det er noe jeg må jobbe med og finne ut av.

Man sier at man er seg selv sin verste fiende når det kommer til å gå ned i vekt, og det er jeg enig i. Det er hodet som stopper, hodet som ødelegger, hodet man må virkelig jobbe med.

Which are your fat pants?

Hva er din motivasjon?

VG skriver i dag om Trude som gikk ned 66kg for å delta i Norske Talenter

For henne var motivasjonen å delta i Norske Talenter. Og det er viktig å ha motivasjon når man skal legge ut på noe. Og det å gå ned i vekt er virkelig å legge ut på noe. Det tar tid, man har både motgang og medgang, opptur og nedtur, og det er viktig at man klarer å holde motivasjonen oppe igjennom hele "reisen" man er på.

For noen er motivasjonen at man skal se bra ut i bikini til sommeren, at man skal klare å delta i et løp man har meldt seg på, at man skal se bra ut når man treffer noen man ikke har sett på en stund igjen etc. For andre er det helsen som er det viktigste, det å kunne gjøre mer med barna, delta på flere ting, leve lenger.

Uansett hva motivasjonen er, så er det viktig at det er noe som virkelig motivere deg, noe som gjøre at du ikke spiser den sjokoladen, drar og trener selv når du vil ligge foran TV'en, at du ikke gir opp når nåla på vekten ikke har rørt seg på 4 uker.

For meg er motivasjonen helsen og et håp om at mine knær blir bra slik at jeg en gang kan løpe et helt maraton løp. Det er og et ønske om å se og føle seg bedre, kunne gå inn i hvilken som helst butikk å kjøpe det som henger der. Ikke føle seg som en elefant blant venner som i mine øyne har en helt perfekt kropp.

Så jeg spør, hva er din motivasjon? Enten det er for å gå ned i vekt eller noe annet du ønsker å oppnå. Hva er din motivasjon når det fyker som verst oppi hodet om at dette går ikke?

Karbohydrater ≠ Humøret

De siste 2 dagene har vært ganske idioti dager. Jeg har spist masse jeg ikke burde, blant annet loff, pasta, sjokolade, you name it. Godt var det heller ikke. Pastaen kunne jeg virkelig klart meg uten. Etter å ha spist lavkarbo en god stund nå så merker jeg at smaken min har endret seg.

Og i og med at jeg begynte med dette tullet i går så har humøret mitt vært pyton både i går og i dag. Som igjen førte meg til å spise mer av det jeg ikke skulle. En ond sirkel.

Noe jeg overhode ikke merket før, men som jeg merker nå er at karbohydrater får meg i elendig humør. Jeg blir sur og grinete, giddalaus og irritert. Alt plager meg og hodet er så absolutt ikke med. Å holde meg unna karbohydrater gjøre at humøret stiger, mer energi, mer lyst til å gjøre noe.

På en måte så er det mulig å se den positive situasjonen i det hele. For jeg opplever ting som minner meg på hvorfor jeg spiser som jeg gjøre og som bekrefter for meg at det jeg gjør er riktig for meg.

Jeg kommer sterkere tilbake med bloggingen i morgen.

Jeg vil være en pære....

I følge denne artikkelen bør vi ha en pære formet kropp. Noe jeg trodde jeg hadde, for jeg har nok å ta av, både fra rompe og lår. Men nå er jeg et eple. Jeg ligger og vipper litt, og jeg jobber meg nedover mot pære, men må nok innrømme at jeg fremdeles er et eple. Nederlag.

"Epleform er typisk for menn med "ølmage" eller "pondus" og nesten null fett på beina."

 Jeg kan garantere at jeg ikke ser slik ut. Det er derfor jeg alltid har trodd at jeg er pære. Uansett hva jeg er, ønsket og målet er å minke på fettet, uansett hvor det sitter.

Eple eller pære?

VG skriver og nå om Epler og Pærer

Jeg skal vise dem

Har du sagt det til deg selv noen ganger? Mange ganger? Du har opplevd at noen sier noe til deg, og inni deg tenker du at du skal vise dem at de feil.

"Du kommer bare til å legge på deg igjen, hvorfor gidder du å prøve?"
"Du gjør jo ikke noe annet enn å gå opp og ned i vekt. Du blir en evig jojo slanker"
"Så flink du har vært, nå må du bare passe på at du ikke går opp igjen, slik som sist"

Høres det kjent ut? Eller en annen variant, men med samme undertone - De tror ikke du kan klare det. Så du tenker til deg selv at du skal vise dem at de tar feil

Men hvis du mener du trenger å vise dem at de tar feil, det betyr vel at du tror at de har rett

Og det å tro at de har rett kan være med på å ødelegge for deg selv. Det vi tenker har utrolig mye å si, uten at vi er klar over det. Underbevisstheten jobber hele tiden. Og hvis du da sier til deg selv at dette kommer du ikke til å klare, ja da sier underbevisstheten det til deg hele tiden, og den begynner å se det som sannhet.

Idrettsutøver, folk som oppnår ting som for oss kanskje virker uvirkelig, har ofte en ting til felles. Det å se på seg selv som en vinner. De har en indre vinner. I hodene sine ser de seg selv gå først i mål, de ser seg selv utføre jobben de har foran seg, ser øvelsen, steg for steg. Og det gjør de konstant. Da jobber hele tiden underbevisstheten mot det, og man har da større sjanse for å oppnå det.

Et eks. Du sier til deg selv at i morgen må du ikke glemme å ta med den boken på skolen. Du har kanskje opplevd at du har allikevel glemt den. Det er fordi hjernen henger seg opp i ordet glemme. Hvis du istedenfor sier at i morgen må du huske å ta med den boken på skolen, er sjansen mye større for at du husker den.

De to bøkene der endret mye av tankemåten min. Mye hvordan jeg så på meg selv og på ting som skjedde rundt meg. Selvfølgelig skjer ikke endringen over natten, men jeg fikk mye a-ha opplevelser da jeg leste de. Og jeg burde nok lese dem igjen.

Poenget er, neste gang du skal vise dem noe, tenk på hvorfor? Har du noe du må vise? Har de rett i det de sier?

Vi er slaver til tallene

Igjennom hele livet har tall noe å si. Vi kommer ikke utenom tall, uansett hvordan men vender på det. Vi får et tall når vi blir født, på en dato. Vi er så gamle på et vist tidspunkt. Vi går i en spesiell klasse på skolen, har jobbet så og så lenge. Vi kan gjør noe når vi er så gamle, og ikke noe hvis vi har blitt for gamle. Og dette med tall gjelder spesielt når man er på diett eller ønsker å gå ned i vekt.

Man skal spise så og så mye kalorier, så mye skal være karbohydrater, så mye fett og så mye proteiner. Vi må forbrenne så og så mye kalorier, trene så og så lenge for at man skal forbrenne fett. Man bør ikke gå ned mer en så mye i uken, men man kan forvente å gå ned så mye i uken. Er man så høy skal man veie så mye og er man så lav skal man veie så lite.

En sjokolade inneholder så mange kalorier og så mange karbohydrater. Hvis man ikke spiser det kan man spise det eller om jeg spiser det har jeg spist alt for mye av det ene eller det andre.

Tallene er med på komplisere hverdagen, enten man vil det eller ikke. Man går på vekten og ser at man har gått opp noen gram og dagen er ødelagt og det er krise. Vi har gått ned noen gram og vi er i lykkerus. Vi teller kalorier eller karbohydrater, ser ned på oss selv om vi har gått over, trykkes oss selv enda lenger ned med å si at i morgen skal jeg gjøre det bedre, og hvis det ikke skjer så er det rett før man gir opp.

Jeg innrømmer at jeg er en slave til tallene. Hver dag skal jeg gå så og så mange skritt, vært i aktivitet i så og så mange minutter etc. Jeg veier meg, i perioder 2 ganger om dagen. Tallet på kvelden avgjør om dagen etter blir en god morgen. Men en ting jeg ikke gjør er å telle karbohydrater eller kalorier. Og det må jeg si er ganske befriende. Igjennom hele min vektnedgang på lavkarbo har jeg ikke telt hvor mye karbohydrater jeg får i meg.

For en person som ønsker å gå ned i vekt er nok de tallene som står på vekten den dagen i uka man veier seg, det som er det viktigste og som kan avgjøre hvordan veien videre går. Har man vært kjempe flink en uke, du vet du har gjort alt riktig, men ser at tallene du ønsker ikke er der, eller til og med kanskje har gått opp, ja da er det fort gjort å gi opp.

Poenget med hele innlegget er at vi bør bruke litt tid til å se på hva tallene gjør med oss, hvordan de spiller inn i vår verden. Hva så om du har gått opp noen gram denne uka, poenget er at du jobbet deg igjennom uka, jobbet deg mot målet, og selv om du har gått opp litt så er ikke alt tapt. Prøv å se på tallene som din venn og ikke din fiende. Om du skal bruke tall så prøv å se det positive i det. Denne uka var du kjempe flink og gikk masse turer, trente masse, spiste riktig, brukte tid på ungene, gikk lang tur med hunden, på deg selv, noe du hadde lyst til. Se på de tallene og se det positive i det.

For vi kommer ikke utenom tall, de er der. Noen tall kan man unngå. Man behøver ikke å gå på vekta hver dag, eller hver uka. Man behøver ikke teller kalorier eller karbohydrater ned til hver minste detalj så lenge man tar de riktige valgene. I perioder følger man mer med enn andre, men ikke bli altoppslukende i tallene. De skal ikke styre vår hverdag.

Karbohydrater = Kvalme og uvel

Etter en dag hvor jeg har spist alt jeg ikke skal spise og som jeg ikker er så vant til å spise om dagen. Og det har gjort at jeg er kvalm, og kroppen er uvel. Ikke noe god følelse. Nå må jeg bare huske det til neste gang jeg har fryktelig lyst på alt mulig dritt.

Både i går ettermiddag/kveld og i dag morges er jeg kvalm og uvel. Det er ikke noe deilig følelse. Så nå skal jeg ta med en god frokost, og så skal jeg ut og gå av meg dette her. Det var overhodet ikke verdt alt jeg spiste.

Jeg har ikke tidligere opplevd å bli sånn dårlig av å spise karbohydrater. Tror ikke at det var karbohydratene i seg selv, men heller hva jeg spiste og sammensetningen som gjorde det. Jeg har spist det samme tidligere uten problemer, men ikke denne gang.

Det bekrefter og for meg at det å spise lavkarbo helt klart er det rette for meg. Jeg føler meg bedre både i kroppen og hodet, jeg er mett, jeg spiser god mat og alt er egentlig bare helt topp.

Så nå stikker jeg i kulden, så får vi se hva dagen bringer.

I dag er en sånn dag....

De siste dagene har jeg gått og hatt lyst på det aller meste av ting jeg ikke burde spise. Men jeg har klart å holde meg unne. Men ikke i dag. I dag har jeg spist både det ene og det andre som jeg ikke burde, men som jeg hadde lyst på.

Det er ikke ofte jeg har slike dager lenger, men de skjer fremdeles. Det tar tid for hodet å jobbe seg til at jeg ikke skal ha lyst på dem eller ikke har problemer med å holde meg unna. Jeg ser ikke på dette som et nederlag, men en måte å lære på.

Hva var det som gjorde at jeg ikke holdt meg unna? Hvorfor kjøpte jeg det jeg ikke skulle? Hvorfor spiste jeg både det ene og det andre og det tredje? Jeg prøver å tenker over det jeg har gjort og så unngå til neste gang.

Ikke det jeg har spist, men er helt klart et symbol på hva jeg har spist. Og aldri i verden om jeg hadde kjøpt 5kg Nutalla

Sukkeravhengig, jeg?

Behandling for sukkeravhengighet

Det er lett å kjenne seg igjen i en historie som denne, på flere punkter. Men denne slo meg.

"Hun forteller at for en avhengig gir sukker lykke- og rusfølelse, akkurat som narkotika hos en narkoman. Belønningssystemet i hjernen blir trigget, og følgen er høye utslag av dopamin, kroppens eget ”dop”. Den sukkeravhengige blir altså ”høy” av å spise sukker og raffinerte karbohydrater, i motsetning til en ikke-avhengig."

Kan ikke påstå at jeg blir "høy", men skal love deg det føles godt å spise en sjokolade. Og jeg kunne spise mye av det, veldig mye. Men ikke nå lenger.

Etter å ha kuttet ut karbohydrater så er ikke sukkerbehovet sterkt lenger. Det er der, og noen ganger gir jeg etter, men det er ikke på langt nær slik det en gang var. Jeg kunne kjøpe med meg et par 2-400g sjokolade, et par poser med gummi og alt forsvant på en kveld. At jeg ikke ble mer enn 103.3kg er meg et under, kunne fort ha vært mye mye større. Ikke noe jeg er stolt av. Det jeg er stolt av er at det er slutt på det. Og selv om jeg skulle få tilbakefall, så er de ikke i nærheten av hva de var, og jeg klarer å bryte før det går for langt.

Det er en lang vei igjen, men jeg jobber meg sakte men sikkert igjennom prosessen.

Der var dagens innrømmelse....

I dag er jeg feit...

I hodet mitt er jeg skikkelig feit i dag. Føler meg stor og stygg, kvapsete og føler at bilringene tyter. Ja, jeg er overvektig, men det er i hodet det sitter. For selv om jeg føler meg større enn noen gang, så er jeg jo ikke det. Jeg er nesten 20kg mindre enn det jeg en gang var. Men hodet tror ikke på hva den ser i speilet.

Vi som jobber med å gå ned i vekt har sånne dager innimellom. Den ene dagen føler vi oss så flotte og fine, neste store som flodhester. Det å gå ned i vekt er ikke bare å jobbe med mat og trening, det er faktisk ikke det viktigste. Det viktigste er å jobbe med hodet. For har du ikke det med deg, så kommer det ikke til å nytte.

Man sier at det tar kroppen og hodet 18 mnd å omstille seg. Fra å være feit til å være lettere, fra å spise på en måte til en annen måte. Å gå ned i vekt er ikke en sprint, men et veldig langt maraton. Så det å gå ned i vekt så raskt som mulig, uansett hvor mye vi vil det, er ikke bra. Jeg har vært der selv, jobbet på spreng for å gå ned i vekt så raskt som mulig. Men jeg ser jo og at jeg har gått opp igjen hver gang.

Jeg vurdere å legge bort vekta litt, selv om det har vært en felle når jeg før har gått opp. Jeg har sluttet å gå på vekten for å slutte å se at den går oppover. Nå spiser jeg anderledes enn før, og dette er et kosthold jeg liker og kommer til å fortsette med, så hvorfor ikke prøve å legge bort vekten litt, la hodet jobbe litt uten at tallene er med å forstyrre. De tallene jeg skal jobbe med er antall skritt pr dag.

Vi får se. Se om jeg tørr å gi litt slipp på kontrollen jeg tror jeg har.

Opprydding i hodet....

Det er nå en uke siden jeg kom tilbake til Wien. Uka som gikk føltes litt sånn halvveis fordi det var helligdag på onsdag og tannlege tull i begynnelsen av uka. Uka ble liksom litt på halv tolv.

I julen ble det ikke 100% lavkarbo. Enkelte dager var 100%, andre ikke i det hele tatt, men det var helt i orden. Når jeg kom hjem så var planen å gå rett tilbake til de gode vanene. Men det har liksom ikke skjedd. Jeg har hatt noen dager som har vært helt lavkarbo, mens andre har sklidd ut.

Jeg vil, men får det ikke til. Føles ihvertfall slik. Mulig jeg er litt matlei, men det er så mye god mat jeg kan lage, så jeg ser ikke noe grunn til det. Mulig jeg er lei av å lage mat, for det var utrolig deilig i julen å ikke lage mat, det er helt klart.

Dagen i dag skal brukes til å fullføre oppryddingen. Håper at når det er ryddig i leiligheten at det blir ryddig i hodet og jeg kommer i gang igjen.

I dag er en typisk dag...

...hvor jeg normalt sett hadde vandret inn i første butikk, kjøpt alt jeg kom over av sjokolade og annet godis, gjemt meg i leiligheten og trykket alt i meg.

Men ikke i dag. Ja, jeg har hatt en elendig dag til nå, men trangen til å gjøre det som nevnt over er ikke der. Jeg var innom en matbutikk fordi jeg så etter noe annet, og jeg gikk ikke en gang forbi hyllene med sjokolade. Det var ikke et bevist valg, men tanken falt meg ikke inn.

Grunne til dette må jeg legge mye på slik jeg spiser nå. Suget på alt godt er så og si borte. Og de gangene jeg har lyst på noe så finner jeg noe jeg kan spise og tar en liten bit av det. Og så ferdig med det. En liten bit er nok og at jeg er i riktig Head Space. Og det er utrolig deilig. Og jeg er faktisk ganske stolt av meg selv.